Legg ned «Rockheims Hall of Fame»
KOMMENTAR av EGON HOLSTAD
7. MAI 2015
Michael Krohn og Raga Rockers’ posisjon i norsk rocks historie er ikke mulig å overdrive. Michael Krohn er den ubestridte høvdingen de andre – på en god dag – bare er i stand til å kurre rundt leggene til, og der er enhver sammenligning bare vil bli kjipt for de uheldige som dras inn i det. Raga Rockers er ei av overskriftene på forsiden av norsk rocks historie, en historie med mange parenteser og usynlige tødler, og der Michael Krohn sitter øverst på tronen og gliser sleskt ned på de andre.
I disse dager hylles Michael Krohn og Raga Rockers med den mest massive markeringen man har sett av en artist/et band i Norge noen gang. I løpet av året kommer det en boks bestående av over 100 innspilte tolkninger av bandet, der mer eller mindre rubb og stubb av alt som kan krype og gå – enn si lage lyder og ulyder – i norsk rock (og nært beslektede genre) stiller opp. Coveret på boksen lages av den anerkjente kunstneren Pushwagner. Over 40 tegneserieforfattere har sagt seg villige til å gi spesialtegnede bilder og striper til prosjektet. Og det mest rørende: Alle gir sine bidrag vederlagsfritt til prosjektet, slik at alle inntektene skal tilfalle Kong Krohn selv.
Posten har laget et Michael Krohn/Raga Rockers-frimerke eksklusivt for anledningen. Alle innkomne låtbidragene har nå blitt av en så omfattende grad at det er besluttet å gi ut samtlige Raga Rockers-skiver på vinyl, i coverlåtversjoner. Forfattere som Karl Ove Knausgård og Johan Harstad har attpåtil engasjert seg, og i sakens anledning kommet med et opprop der de ber om at Michael Krohn får kunstnerlønn. Som om ikke dét var nok har til og samtlige plateselskaper som er involvert i Michael Krohns svært omfangsrike katalog sagt fra seg alle rettighetsinntekter til prosjektet, simpelthen fordi de unner hovedpersonen det. Initiativtager Christer Falch har virkelig fått en snøball til å rulle her. Og engasjementet, velvilligheten og oppofrelsen fra hele bransjen sier alt om Krohns status her på berget. Det er virkelig til å bli rørt av. Og det er så fortjent, så fortjent.
Nå hadde jeg egentlig lovet å ikke nevne «Rockheim Hall of Fame» (RHoF) mer, fordi hele prosjektet fremstår mer og mer som en parodi på noe som har mindre og mindre med rock, innsikt og fornuft å gjøre, men i denne forbindelsen er det ikke til å unngå å igjen stille spørsmålet: Hva i alle dager er det dere driver med? Eller: Hva er det dere ikke driver med? RHoF er et norsk svar på USAs «Rock and Roll Hall of Fame», som har eksistert siden 1983. I Norge startet de så sent som i 2011, forståelig nok, siden vi ikke har helt den samme historien å vise til her på berget. I deres egne statutter for hvem som kan innlemmes i denne ærefulle og eksklusive klubben står det blant annet:
«RHoF har som formål å hedre personer som har hatt stor betydning for norsk populærmusikks utvikling og utbredelse. Artister/grupper med ekstraordinære karrierer og andre som har hatt en særlig innflytelse på populærmusikkens historie i Norge kan innlemmes i RHoF».
So far so good. Nå har altså dette pågått i hele fem runder, og de har til nå klart å innlemme tjue artister/band. Noen av dem helt opplagte og på sin plass, som DumDum Boys, Åge Aleksandersen, Jokke, deLillos, The Pussycats og a-ha. Andre er så avgjort navn man diskutere, iallfall så lenge man velger å kalle denne eksklusive klubben et navn som bærer «rock» i seg, er Alf Prøysen, Ole Paus, Wenche Myhre og Jan Garbarek. Det er derimot ingen som hittil har lyktes i å forklare meg hvorfor Inger Lise Rypdal og Jan Eggum er med i det gode selskap. Og det hadde i og for seg ikke gjort meg noe heller, hadde det ikke vært for at det er en enorm mammut i rommet her, som i overført betydning raser rundt i lokalet og river ned vegger, troverdighet og seriøsitet.
Michael Krohn/Raga Rockers er nemlig ikke funnet verdig en plass her, og da kan man virkelig spørre seg hva de har i tobakken på juryemøtene. En rasjonell forklaring eksisterer i hvert fall ikke. To ganger er Michael nominert. Én gang som medlem i punkbandet Kjøtt (der han var trommis og skrev de beste låtene, men de ga altså bare ut én LP og noen EP-er og singler) og én gang under navnet Raga Rockers. Men Jan Eggum og Inger Lise Rypdal ble likevel veid og funnet kulturhistorisk tyngre, mer innflytelsesrike, mer betydningsfulle og mer ekstraordinære enn ham. Det er så man skulle tro hele RHoF var et digert kunstprosjekt i utførelsen av meningsløshet eller blytung ironi. At Michael Krohn ikke er innlemmet i denne «klubben» er like meningsløst som om Argentina hadde opprettet en «Football Hall of Fame» og utelatt både Maradona og Messi
Michael Krohn har gitt ut skiver siden slutten av 70-tallet. Han har skrevet og spilt inn over 200 låter, der han har staket ut kursen for alt fra punkens spede begynnelse i Norge til gjennombruddet for norsk rock på midten av 80-tallet. Han har spilt i hver en avkrok i landet, fra store studenthus til shady tilstelninger i Bygde-Norge. Han har spilt på alle de betydningsfulle festivalene (Roskilde inklusivt), russetreff, småklubber og også som siste band ut på Øyafestivalens avslutningsnummer lørdag (som alltid forbeholdes de virkelig store navnene). Han har solgt ut viktige Rockefeller et tosifret antall ganger, og trekker den dag i dag – 36 år etter han platedebuterte – fulle hus landet rundt. Skivene hans har mottatt Spellemannpris (vel å merke ingen ærespris, som også er helt tullete), toppet VG-lista og blitt represset og solgt til nye generasjoner fans.
I tillegg har han gitt ut eminente skiver med sideprosjektene Easy Riders og Krohn & Co, og hamret ut i riller ambisiøse prosjekt som trippelskiva til Micky Faust og den undervurderte tøysekoppskiva til Tom Trussel. Han er en av de viktigste enderimspoeter i norsk etterkrigstid, og for undertegende – og tusenvis av andre – har han betydd mye, mye mer for den musikalske oppdragelsen enn det Edvard Grieg, Alf Prøysen, Arne Nordheim, Jan Garbarek, Ole Bull m.fl.
At han ikke har mottatt kunstnerlønn for lenge siden er en gåte. Kanskje han heller burde spilt hardingfele, tverrfløyte og fiolin, eller brukt pensel på lerret i stedet? Det siste har han forresten gjort, etterfulgt av flere separatutstillinger. Men Michael Krohn har alltid latt musikken tale for seg. Den mediesky hedersmannen er en av de få betydningsfulle musikerne i Norge vi heldigvis aldri har sett på utenomsportslige, svulstige, platte og lettvekterbaserte TV-program som «4-stjerners middag», «Skal vi danse/isdanse/stupe/grille», «Hver gang vi møtes», «Camp Senkveld», «71° nord» og hva de nå heter alle sammen. Vi har heller aldri sett ham som dommer i diverse tøysekonkurranser som later som om musikken står i høysetet, og vi har takk og lov ikke sett ham i stupide realityprogram der alt annet enn musikk er en del av underholdningen. Melodi Grand Prix har han ikke tatt i med ildtang.
For Michael Krohn er en fullblods musiker. Rockmusiker. Og han vil derfor forbli ubesudlet av all denne driten. Og kanskje er det derfor han ikke er funnet verdig en plass i landets eneste æresutdeling, som attpåtil bærer navnet «rock» i seg? At han «byr for lite på seg selv», altså stiller opp i alskens uthult fjas som har nada med hans egentlige virke å gjøre? Ikke vet jeg, men dustete er det uansett. Uhyre dustete.
Og derfor er RHoF fanget i sin egen idioti. At Michael Krohn fortsatt ikke er med der sparker i seg selv beina under hele prosjektet og etterlater de (u)ansvarlige rullende i sin egen gjørme, til knoklene blir til gelé, av uforståelig dumhet. Samtidig vil en fremtidig innlemmelse bare skape et inntrykk av at de har gitt etter for press, og egentlig handlet mot sin vilje.
Ergo kan de bare legge det ned. Det er uansett ingen med selv bare et snev av kulturelt vett som tar dem på alvor uten Michael Krohns tilstedeværelse i deres øverste hyller. Og jeg håper han slipper.
Det er RHoF som trenger Michael Krohn. Ikke omvendt. Og dermed står det fortsatt 1-0 til ham og rocken. Dét er da noe.
